–
Dersom jeg skulle lese dette høyt for noen, vil jeg gjøre det som jeg her prøver å påstå at jeg nå prøver å unngå, sole meg i andres store gjerninger – og i mine små >her<
.
–
Dersom jeg skulle lese dette høyt for noen, vil jeg gjøre det som jeg her prøver å påstå at jeg nå prøver å unngå, sole meg i andres store gjerninger – og i mine små >her<
.
Jeg, et hologram av en virkelighet som ikke finnes ... syntes jeg å høre idet jeg våknet Du er en drøm ... hvisket jeg
Ordføreren i nabokommunen liker ikke å bli kalt Porsgrunning på riks-TV. Da fant jeg ut at jeg vill teste geografikunnskapene. Hva ville jeg med en blanding av skjemt og alvor kalt de forskjellige jeg kunne komme til å møte:
Kirkeneser
Vadsøværing
Vardøværing
Mehamnværing
Hammerfesting
Altaværing
Tromsøværing
Harstadværing
Narviking
Åværing
Lofotværing
Bodøværing
Rørviking
Sandessjøværing
Namsosing
Rissaværing
Steinkjerring
Verdøl
Trondheimer
Sunndalsøring
Kristiansunder
Moldenser
Ålesunder
Bergenser
Araber
Siddis
Solabu
Flekkefjording
Lyngdøl
Mandalitt
Kristiasander
Grimstadbo
Risøring
Kragerøer
Bambling
Porsgrunning
Skienbo
Notodding
Bøbu
Vinbu
Raulending
Rjukanbu
Larviking
Helgeroer
Tønsberging
Hortenser
Kongsberger
Hønefossing
Drammenser
Bærumbo
Osling
Mossing
Fredriksting
Sarping
Haldenser
Eidsvoller
Kongsvinger
Gjøviking
Hamring
Lillehamring
Tretting
Dombåser
Rørosing
Ringebu
Lesjabu
Hessdøl
Ottabu
Størebu
Jeg liker Leonhard sang bl.a. om hjerter Hva skjer med hjertet, spurte han - - - - - - - - - - - - - - - - Det kan være hardt eller bløtt kaldt eller varmt det kan smelte to kan bli ett likevel er de to foran peisen han ser flammen sin hjertet hans brenner
En gjør seg sine tanker, og ting kan føles både trist og tungt i disse korona- tider der trøttheten kan komme sigende og en kan ende i en tilstand som en tarvelig tåpe. Har en anlegg i den retning kan en lett bli treig med fare for at tilstanden blir som tråkket-nedi- torva Nei, dvs Ja, la meg prøve å snu litt på det: Skal en gjøre seg tanker så skal en sende dem i riktig retning og da er vi på den positive siden av emosjonene, den lette, der det muntre må dyrkes, tommelen peke opp, munnvikene likeså. En kan ikke løfte seg selv etter håret, men kanskje en kan finne en annen å løfte? Finne - eller få øye på en annen? Da nytter det ikke å se ned, en må heve hodet. Og da blir en kanskje sett selv også- og løftet. Får prøve å løfte hodet.
Du skal ikke møte andre
sa Erna
enn de du bor sammen med
klemme andre, sa Erna
enn de du bor sammen med
Jeg nekter å henvise til Erna
når jeg gir en klem
til hun ene jeg bor sammen med
Et nytt år venter, så da er det et spørsmål om vi kan være optimister:
Telle dager
telle år
luker
steller
fra du sår
den tanken at du kan
vennlig handling
kjærlig ord
høste frukten
glede stor
sår seg selv utover jord
. . . . . . . Perry . . . . . . .
Jeg lever med denne mangelen på tanker deilig befriende ansvarsfraskrivende men så - en gryende følelse og det går opp for meg at jeg funderer i min egen elendighets umerkelige letthet Så viser det seg at tenketanken kan åpnes tanketråder tvinnes og jeg går løs på de hullete sokkene slik som de ved tidenes morgen ble stoppet av de ansvarlige, rettferdighetens mødre Og sting for sting fletter jeg trådene til en sterk sammenvevd flate som tåler alle trykk fra alle kanter Tenketanken ansvarliggjørende befriende og det går opp for meg at jeg står i en tåke av lysende endorfiner
La meg kommentere Det mest behagelige er å være likegyldig, passiv, godta urettferdigheten mot andre, om den skulle finnes. Så kan vi få et inntrykk, bli påført en tanke som vekker oss fra denne menneskets elendige likegyldighet. De hullete sokkene viser vår likegyldighets elendighet, men vi kan gjenopprette vår verdighet, selv, ikke basere oss på at rettferdighet skal opprettes og utføres av andre, her visualisert ved mor, som den gang vi var umodne, uansvarlige barn. Den rettferdigheten jeg slik selv gjenoppretter gir meg en indre styrke som gjør at jeg føler meg uangripelig for enhver beskyldning om at jeg er likegyldig, i skriftet mitt forklart ved at "jeg tåler trykk fra alle kanter". Dette setter meg fri og gir meg stor glede (en tåke puster jeg inn, jeg blir lys til sinns og fylles av gledens gode stoffer, beskrevet med endorfiner). Likevel innser jeg at Ibsen hadde rett da han sa: “Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!”
For en del år siden var jeg på (jobb)tur til Nederland. På Gardermoen hadde jeg kjøpt boken “Julemysteriet” av Jostein Gaarder. Den var ikke tykkere enn at jeg på tog og hotell klarte å lese den i løpet av et par dager. Jeg hadde noe ledig tid i Amsterdam og var bl.a. innom en helårs julebutikk. Og mens jeg slentret rundt der, stod det plutselig en nydelig engel foran meg.
Jeg var i fyr og flamme, for jeg var allerede i englemodus. Men siden jeg syntes den var dyr, gikk jeg tomhendt videre. Jeg var ikke kommet langt opp i gaten før jeg skjønte at jeg for alltid kom til å huske denne engelen. Den hadde stått og vennlig åpnet armene sine mot meg, og jeg var sikker på at jeg for all fremtid ville angre at jeg ikke viste den veien hjem til meg. For å slippe denne tornen i siden, snudde jeg og gikk tilbake.
Skulpturen kostet sine gode Euro, men jeg fikk vite at den ble produsert i begrenset antall, og butikken hadde fått bare noen få eksemplarer for salg. Det var et salgsargument til troende der og da. Selv om den sikkert ikke har noen omsetningsverdi i kunstmarkedet, setter jeg fortsatt pris på skulpturen som jeg kan beundre der den står hjemme i stuen. Den minner meg om Julemysteriet, og dessuten at jeg senere samme dag spurte en narkoman om veien til Rembrandt-museet.
Og som avslutning på memoreringen rundt Julemysteriet må jeg spørre: Var det en engel som pekte ut veien for meg?