Sole seg i gjerninger

–

Dersom jeg skulle lese dette høyt for noen, vil jeg gjøre det som jeg her prøver å påstå at jeg nå prøver å unngå, sole meg i andres store gjerninger – og i mine små >her<

.

Grønruss 1965

https://perrysaevik.wordpress.com/2018/05/20/gronruss-65/

Hologram

Jeg, et hologram av en virkelighet som ikke finnes
... syntes jeg å høre idet jeg våknet 

Du er en drøm
... hvisket jeg

Halloween, Murcia

Væring

Ordføreren i nabokommunen liker ikke å bli kalt Porsgrunning på riks-TV. Da fant jeg ut at jeg vill teste geografikunnskapene. Hva ville jeg med en blanding av skjemt og alvor kalt de forskjellige jeg kunne komme til å møte:  

Kirkeneser 

Vadsøværing 

Vardøværing 

Mehamnværing 

Hammerfesting 

Altaværing 

Tromsøværing 

Harstadværing 

Narviking 

Åværing 

Lofotværing 

Bodøværing 

Rørviking 

Sandessjøværing 

Namsosing 

Rissaværing 

Steinkjerring 

Verdøl 

Trondheimer 

Sunndalsøring 

Kristiansunder 

Moldenser

Ålesunder  

Bergenser 

Araber  

Siddis 

Solabu

Flekkefjording 

Lyngdøl 

Mandalitt 

Kristiasander 

Grimstadbo 

Risøring 

Kragerøer 

Bambling 

Porsgrunning  

Skienbo 

Notodding  

Bøbu

Vinbu 

Raulending 

Rjukanbu  

Larviking 

Helgeroer  

Tønsberging  

Hortenser 

Kongsberger 

Hønefossing 

Drammenser  

Bærumbo   

Osling 

Mossing 

Fredriksting 

Sarping 

Haldenser 

Eidsvoller  

Kongsvinger 

Gjøviking 

Hamring 

Lillehamring 

Tretting 

Dombåser  

Rørosing 

Ringebu 

Lesjabu 

Hessdøl 

Ottabu

Størebu 

Leonhard

Jeg liker Leonhard 
sang bl.a. om hjerter 
Hva skjer med hjertet, spurte han 

- - - - - - - - - - - - - - - - 

Det kan være hardt eller bløtt  
kaldt eller varmt 

det kan smelte  
to kan bli ett 

likevel er de to 

foran peisen
han ser flammen
sin
hjertet hans brenner

Å velge tanker

En gjør seg sine 
tanker, og 
ting kan føles både
trist og 
tungt i disse korona-
tider der 
trøttheten kan komme sigende og en kan ende i en 
tilstand som en 
tarvelig 
tåpe. Har en anlegg i den retning kan en lett bli  
treig med fare for at  
tilstanden blir som 
tråkket-nedi-
torva 

Nei, dvs Ja, la meg prøve å snu litt på det: 

Skal en gjøre seg tanker så skal en sende dem i riktig retning  
og da er vi på den positive siden av emosjonene, den lette, der det muntre må dyrkes, tommelen peke opp, munnvikene likeså. 

En kan ikke løfte seg selv etter håret, men kanskje en kan finne en annen å løfte? Finne - eller få øye på en annen? Da nytter det ikke å se ned, en må heve hodet. Og da blir en kanskje sett selv også- og løftet. 

Får prøve å løfte hodet.  

Koronaklem

Du skal ikke møte andre
sa Erna 
enn de du bor sammen med 

klemme andre, sa Erna  
enn de du bor sammen med  

Jeg nekter å henvise til Erna 
når jeg gir en klem
til hun ene jeg bor sammen med 

Telle dager

Et nytt år venter, så da er det et spørsmål om vi kan være optimister:

Telle dager

telle år

luker

steller

fra du sår

den tanken at du kan

vennlig handling

kjærlig ord

høste frukten

glede stor

sår seg selv utover jord

. . . . . . . Perry . . . . . . .

Når alt er sagt

Tatt vare på Her. 

.

.

.

.

……………… 27-12-2020 ………………

 

Likegyldighet vs. Tanketråder

Jeg lever med denne mangelen på tanker 
deilig befriende 
ansvarsfraskrivende 
men så - en gryende følelse 
og det går opp for meg at jeg funderer 
 i min egen elendighets umerkelige letthet  

Så viser det seg at tenketanken kan åpnes
tanketråder tvinnes  
og jeg går løs på de hullete sokkene slik 
 som de ved tidenes morgen ble stoppet 
 av de ansvarlige, rettferdighetens mødre  
Og sting for sting fletter jeg trådene til 
 en sterk sammenvevd flate 
som tåler alle trykk fra alle kanter 

Tenketanken   
ansvarliggjørende 
befriende  
og det går opp for meg at jeg 
 står i en tåke av lysende endorfiner 

La meg kommentere 
Det mest behagelige er å være likegyldig, 
 passiv, godta urettferdigheten mot andre, 
 om den skulle finnes. 
Så kan vi få et inntrykk, bli påført en 
 tanke som vekker oss fra denne menneskets 
 elendige likegyldighet. 

De hullete sokkene viser vår likegyldighets 
 elendighet, 
men vi kan gjenopprette vår verdighet, selv, 
 ikke basere oss på at rettferdighet skal 
 opprettes og utføres av andre, 
her visualisert ved mor, som den gang vi 
 var umodne, uansvarlige barn. Den 
 rettferdigheten jeg slik selv 
 gjenoppretter gir meg en indre styrke 
 som gjør at jeg føler meg uangripelig for 
 enhver beskyldning om at jeg er likegyldig, 
 i skriftet mitt forklart ved at 
 "jeg tåler trykk fra alle kanter". 

Dette setter meg fri og gir meg stor glede 
(en tåke puster jeg inn, jeg blir lys til 
 sinns og fylles av gledens gode stoffer, 
 beskrevet med endorfiner). 

Likevel innser jeg at Ibsen hadde rett da 
 han sa: “Ja, tenke det; ønske det; ville 
 det med; – men gjøre det! 
 Nei, det skjønner jeg ikke!”

Julemysteriet og engelen

For en del år siden var jeg på (jobb)tur til Nederland. På Gardermoen hadde jeg kjøpt boken “Julemysteriet” av Jostein Gaarder. Den var ikke tykkere enn at jeg på tog og hotell klarte å lese den i løpet av et par dager. Jeg hadde noe ledig tid i Amsterdam og var bl.a. innom en helårs julebutikk. Og mens jeg slentret rundt der, stod det plutselig en nydelig engel foran meg.

Jeg var i fyr og flamme, for jeg var allerede i englemodus. Men siden jeg syntes den var dyr, gikk jeg tomhendt videre. Jeg var ikke kommet langt opp i gaten før jeg skjønte at jeg for alltid kom til å huske denne engelen. Den hadde stått og vennlig åpnet armene sine mot meg, og jeg var sikker på at jeg for all fremtid ville angre at jeg ikke viste den veien hjem til meg. For å slippe denne tornen i siden, snudde jeg og gikk tilbake.

Skulpturen kostet sine gode Euro, men jeg fikk vite at den ble produsert i begrenset antall, og butikken hadde fått bare noen få eksemplarer for salg. Det var et salgsargument til troende der og da. Selv om den sikkert ikke har noen omsetningsverdi i kunstmarkedet, setter jeg fortsatt pris på skulpturen som jeg kan beundre der den står hjemme i stuen. Den minner meg om Julemysteriet, og dessuten at jeg senere samme dag spurte en narkoman om veien til Rembrandt-museet.

Og som avslutning på memoreringen rundt Julemysteriet må jeg spørre: Var det en engel som pekte ut veien for meg?

Idealet

Jeg har tenkt på dette at 
jeg burde ha et ideal 

noe jeg kan strekke meg etter 
noe jeg ønsker 
ønsker å gjøre 
være     

Men hvor er realismen 
i å prøve å nå det som billedlig talt 
er så langt borte 
så høyt oppe 

Kanskje er det bare å legge tanken 
til side 
fortsette vandringen på veien 
krokete og rett 
bakke opp og bakke ned  
slåss mot drager og vindmøller 
tull og troll  

Underveis er det en fare for at 
jeg glemmer hensikten med vandringen    
glemmer det som er så uoppnåelig 


Men så endrer min tanke seg  
for jeg ser jo at det jeg ønsker 
og søker henger der fremme 

som et Fata Morgana 
vakkert 
en åpenbaring langt borte 
uoppnåelig 
som jeg likevel ønsker at jeg 
kunne gripe 

Men havet skiller meg fra 
det jeg søker  

Likevel, jeg merker meg 
stedet der fremme 
retningen 
holder blikket  
Selv når hildringen går i oppløsning 
og stormen kommer  
vet jeg hva jeg søker 
hvor jeg skal gå 
så når jeg begynner å gå videre 
skjønner jeg med ett at 
jeg går på vann 

Jeg ønsker det var slik at 
du kunne se meg gå målbevisst 
til jeg når 
hildringens opprinnelige punkt  
blir ett med hildringen 
blir hildringen

Håpe, tro, drømme

Fotografen, Liv Ditlevsen, Stathelle, sier: «Jeg fanget dette vakre fenomenet i Langesund 23.02.2010. Det var et spesielt lys og -12grader. Synes det er ganske fascinerende å se på sånne fenomen. Dette er en luftspeiling eller hildring, altså et optisk fenomen der lysstråler bøyes av og lager et bilde av fjerne objekter. Som i et speil viser luftspeilingen et bilde av noe som er et annet sted.»