Minner for den fjerne fremtid.

.

I 2007 var jeg i Kirkenes og fikk besøke mormor og bestefars gravsted. Jeg var i byen sammen med mine søskenbarn Marion og Torgeir i forbindelse med et arveskifte.   

Før vi dro fra huset der besteforeldrene våre hadde bodd i alle år, plukket vi med oss to små steiner fra grusgangen foran huset. Ved graven hadde vi et minnenes øyeblikk der vi også la fra oss de to små steinene. Tanken var at steinene vil ligge der i alle år som en symbolsk link mellom huset deres og gravplassen. Sannsynligvis vil de ligge der lenger enn gravstøtten. 

Jeg kom til å tenke på denne episoden da jeg leste om Emilio Segré (se bloggen min 26. juli). Han var den første som eksperimentelt bekreftet grunnstoffet technetium (1937). Da krigen var over, dro han til sin fars gravsted og strødde en liten mengde technetium over graven, og sa senere: “Radioaktiviteten var forsvinnende liten, men halveringstiden på hundretusenvis av år vil vare lenger enn noe monument jeg hadde råd til.” (ref. David Bodanis). 

Det spørs om ikke Marions, Torgeirs og Perrys minneshandling varer ut over halveringstiden til Segrés technetium. Men ved tidens fylde vil det sannsynligvis ikke være noen som spør hva de to steinene gjør akkurat der tett inntil hverandre. 

.

.

Når penger bøyer ryggen

Når penger betyr mer enn en rak rygg: 

Fra boken E… av David Bodanis: I 1938 hadde den italienske flyktningen Emilio Segré fått en stilling til 300 dollar måneden på laboratoriet til Ernest Lawrence. Det var et lykketreff for Segré, som var jødisk, for hvis han og hans unge kone måtte reise tilbake til Italia, ville det ikke lenger være noen mulighet for å arbeide ved et universitet. Dessuten var det stor fare for at de ville bli overlatt til tyskerne, og – slik det hadde skjedd med mange av slektningene deres – barna deres ville kanskje bli drept. Segré husket hva Lawrence gjorde:

“I juli 1939 spurte Lawrence, som på det tidspunktet måtte ha skjønt min situasjon, meg om jeg kunne reise tilbake til Palermo. Jeg svarte ved å fortelle ham sannheten, og han skjøt øyeblikkelig inn: “Men hvorfor skulle jeg da betale deg 300 dollar måneden? Fra nå av vil jeg gi deg 116 dollar”. Jeg var målløs, og selv nå, så mange år etterpå, fatter jeg ikke at han ikke et sekund tenkte på hva slags inntrykk han gjorde.” 

Snakke om gamle dager

.

.

Jeg leser denne boken av David Bodanis om formelen e=… Det er ikke snakk om å bli fort ferdig med den. Jeg stopper gjerne opp og funderer litt. For eksempel om forholdet mellom to venner og kolleger som diskuterte fag frem til avslutningen på den enes delprosjekt. Årene går, de møtes igjen og Bodanis skriver: “ De kan snakke om gamle dager når de er sammen, men entusiasmen er krampaktig, selv om ingen av dem vil innrømme det.” 

Tankevekkende, tenker jeg. Deretter at det kanskje 

handler om å vokse 
senere velge 

om det ene blir prioritert 
blir noe annet valgt bort 

og det tar seg bedre ut om en annen setter deg høyt 
heller enn at du selv klatrer    

for den du mener setter deg på en pidestall
har valgt å bli stående    

Men, våkne fra din selvvurderte posisjon 
er det mulig at den er en illusjon?  

for hvorfor la deg bli hevet
og stående   
ikke gripe og trekke til deg den hånden som

skjøv

deg

opp

.

.

.

Den skjulte skatten

Jeg har av og til tenkt på dette å ha en skatt som ingen andre vet om, å vite noe som ingen andre vet. Det vil si, det ligger oppe i dagen, men forståsegpåerne har ikke fått det med seg. 

Jeg tenkte på dette da jeg leste om fysikken på 1700-tallet. Emilie de Breteuil, etter hvert gift og fikk navnet Emilie du Chatelet, var en rik, fransk kvinne som fant en tankens likesinnede i Voltaire. Begge ønsket politisk reform og ville gjerne fremme vitenskapens sak. Hun bygde opp et vitenskapssenter med et profesjonelt laboratorium, forsket og skrev.  

Og her er vi der mitt tankespinn startet: Hun moret seg over at den nye generasjonen hoffolk i Versailles ingen anelse hadde om at hun var en av Europas ledende tolkere av moderne fysikk.

Selv om hun hadde åpnet lokket til skattekisten, var det ikke alle som ville kikke oppi, men selv visste hun hvilken skatt hun hadde funnet frem til. 

Som det skjedde med van Gogh (han fikk solgt ett maleri mens han levde), kom anerkjennelsen av arbeidet etter hennes død. Men i motsetning til hans ry som med tiden ble forsterket, fikk hun et glemselens slør over seg etter hvert som flere av fysikkens hemmeligheter ble avdektket og la seg over hennes fundament. 

Kanskje er det slik at skatten øker i verdi dersom den får ligge. Men eieren har kanskje størst utbytte av den ved å realisere den i dag.

Ord fra hjertet?

.

Velkommen

Følelse 

Alt har vært sagt før   

skrevet 
sunget 
sagt og
sukket 

Ropt 
bedt 
hylt og
hulket 

Fra hjertet? 

.

.

Fysakkens formel

x

x X x

Du har ikke tid til å reflektere over det du leser i det som følger, så jeg skal gi deg noe å henge tankene på i starten. Har du hatt en drøm om å gjøre noe som du vil huskes for? Noe banebrytende og imponerende, som for eksempel Albert Einstein fikk oppleve.

Stephen Hawking blir også husket for sin del og drømte for øvrig om at mennesket skulle komme frem til en altomfattende fysikkens formel for vår tilværelse.

Moses fikk sin opplevelse på fjellet og returnerte til sivilisasjonen med de berømte steintavlene, og

Archimedes kom plutselig med sitt berømte utrop og gjorde et hopp ut av badekaret som hadde flommet over da han satte seg oppi. Alt dette hadde jeg i bakhodet da jeg

… var på toppen

i mørket

hevet hodet mot stjernene 

så ut over Melkeveien 

og forbi 

gjennom stjernehoper 

galakser 

ut mot universets ukjente grense 

Da mine øyne ikke nådde lenger   

lot jeg øyelokkene falle     

og med mitt indre blikk dro jeg videre ut 

til et sted som til denne dag har vært uoppnåelig for mennesket   

Jeg var i den ytterste uendelighet 

kanskje i den syvende himmel 

og uten tanke på hva det betyr 

ropte jeg 

ArchiReka 

I samme øyeblikk åpnet jeg øynene 

og i lyset av stjernene fant jeg en flat stein 

der jeg med min skarpe penn graverte inn 

den veien mennesket skal gå

for å finne 

den ultimate motivasjon 

for enhver situasjon

graverte inn

formelen

for

fremgang

fred og

fienders

forsoning

som menneskeheten i alle år har søkt   

men ikke får del i 

før en leser og tolker  

de steinharde fakta i  

Fysakkens formel 

Men idet lyset overtok for natten og stjernene tonet bort en etter en 

forsvant også steinen for meg 

og med det den velfortjente anerkjennelsen som ventet der framme

Perry 16.5.2020

x X x

x

Windsorknuten

Jeg er vel ikke akkurat perfekt 
likevel søker jeg nettopp det 
skulle jeg ønske jeg kunne si
i hvert fall ved  enkelte situasjoner eller anledninger 
for eksempel når jeg opp gjennom alle år har skullet velge slips 
der utvelgelsen skjer ved at jeg plukker ut to med passende farge og mønster  
og lar konas selvaktelse øke ved å la henne komme med sitt forslag til valg  
mens jeg føler at jeg med full frihet tar avgjørelsen     
som likevel ikke er noe verdt om ikke også slipsknuten er av ypperste slag  
fyldig og symmetrisk  
et ufravikelig krav jeg har hatt i alle år   
oppfylt i den knuten som jeg lærte å knytte selv ved å følge anvisningen i Vi Menn     
Windsorknuten 
gjort kjent av  
Edward Albert Christian George Andrew Patrick David Windsor  
født 23. juni 1894 på White Lodge i Richmond upon Thames i England  
død 28. mai 1972 i Paris, Frankrike  
konge av Storbritannia, Irland, samveldelandene og 
keiser av India fra 20. januar 1936 til han 
abdiserte den 11. desember samme år 
fordi han ville gifte seg med den amerikanske Mrs. Wallis Warfield Simpson som han i flere år hadde hatt en offentlig, men likevel hemmelig forbindelse med, som Edvard ønsket å legalisere, noe som støtte på forbitret motstand fra kirken og det konservative parti.  
Hans offisielle tittel som regjerende konge var 
Edward the Eighth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas, King, Defender of the Faith, Emperor of India. 
Etter abdiseringen fikk han tittelen 
Hertug av Windsor 
som gjorde den kjent: 
Windsor-knuten 

Den perfekte  

…………………………Noe av faktainformasjonen: Wikipedia og Store norske leksikon  

Karantenerapport dag 10

Det er fredag. Må prøve å variere dagene litt. Derfor (eller fordi det er fredag?) forandret jeg litt på frokostmenyen. Det ble kaffe og knekkebrød. Pålegget var brunost toppet med et godt lag honning. Honning skal jo være så sunt, og i kombinasjon med brunost er det en smaksmessig højdare. Pålegget må bestå av nok honning så den kan smøre smaksløkene med sin bismak og på den måten få sitt anticorona-belegg

Nedlagte, forlatte bikuber

Honningen fortjener et eget avsnitt. Den er produsert av bier i min egen gate, de bor i kuber nederst i Bratten terrasse der den erfarne kube-eieren samler og slynger den nydeligste honning. Med tanke på at biene kan fly flere kilometer på sin jakt etter nektar, er det klart de har vært innom min hageflekk også. Det setter en ekstra spiss på honningfrokosten.

Ta vare på biene.

Karantenerapport dag 9

Det er interessant å finne ut at den ene dagen stort sett er lik den andre. Men den gode forskjellen i går var at det var vaffeldagen. Derfor var det selvsagt vafler til kaffen.

Da passer det å gi deg del i en av mine unike historier. Du får kortversjonen om min spesial-vaffeloppskrift. I hine, hårde dager laget jeg av og til vafler til barna og meg når vi var alene hjemme og kona var på ettermiddagsvakt. Og når jeg laget vafler til gjester, var det bare gode ord og skryt opp i skyene, alltid. Men jeg får ikke lov å bruke den oppskriften lenger, ikke etter at kona en gang så hva jeg puttet oppi røra. Hva er det du gjør? spurte hun bestyrtet. Jeg hadde jo tidlig i vaffelstekekarrieren justert ingrediensen ned fra en teskje til en knivsodd. I den håndskrevne oppskriftsboken stod det 1 ts kar. Kar.? Det er naturligvis karry, tenkte jeg første gangen. Og tro meg, den ingrediensen ga en suksessoppskrift, både for å spise vaflene den gangen og å fortelle om dem ved passende anledninger i dag.

Mitt kunstneriske bidrag til ettermiddagskaffen: Karryvafler.

Karantenerapport dag 7

Det er antydning til knopper på rosebuskene, jeg skal beskjære i dag. Ved nyttårstider hang fjorårets roser og minnet om fortiden. La meg gi deg noen ord jeg har kalt Telle dager. Vi legger malen i dag for det som skal bli i morgen:

Telle dager
telle år
luker
steller
fra du sår
den tanken
at du kan …
Vennlig handling
kjærlig ord
Høste frukten
Glede stor
sår seg
brer seg
over jord

Karantenerapport dag 6

FB venn og Langesundsgutt, Runar Sørensen, som bor i Nairobi, skriver at om han overlever dette, skal han leve så intenst at det gnistrer. Gleder meg til å følge ham videre. Han er nok ikke redd for virus, dvs, han vet hvordan vi skal forholde oss til det. Han er spesialutdannet i smittevern og har jobbet for UNICEF, senest som frivillig under ebolaepidemien i Afrika.

La oss i Norge ta inn over oss at den enkelte er med på å avgjøre forløpet av coronasmitten. Vi må løfte sammen, slik de gjør på bildet fra påskeprosesjonen i Torrevieja 30. mars -18. Det blir nok ingen påskeprosesjon i år heller. I fjor ble den stanset av kraftig regn.

Hold deg anticorona.

Fra påskeprosesjonen i Torrevieja mars 2018

Karantenerapport dag 5

I går sopte jeg gårdsplassen og bakken foran huset. I vinter var det noen dager nødvendig å strø i bakken, og jeg mener at jeg ikke sparte på grusen. I tillegg holdt og støttet jeg flere ganger min bedre halvdel da vi skulle gå der det var mest usikkert. Er ikke det en akseptert metode for de som har passert middagshøyden, da?

Da jeg kom inn igjen kunne jeg gjort som dagen før, tatt ei treningsøkt. Men jeg har lest at hjertet blir sterkt raskere enn senefestene. Et treningsprogram basert på maksimal optimisme øker derfor risikoen for skadeavbrekk. Jeg vil heller ha formkurve som en vannrett strek (eller svakt stigende), enn at den går opp og ned som en jojo. Neste treningsøkt er derfor satt til mandag. Jeg satser på å være i god nok form til å ta økta om morgenen. Vil nemlig prøve å legge inn en rutine som jeg kan følge også etter karantenen. Da tror jeg nemlig ikke at jeg kommer til å prioritere trening midt på dagen. Reint fysisk er det enklere å trene om kvelden, men samtidig begynner jeg å komme i avslappingsmodus da. Å legge inn en morgentreningsrutine et par – tre dager i uka gir både mental og fysisk trening og etter hvert styrke i begge deler (sa kvasieksperten).

Jeg vet at lista nå er lagt på på et ubehagelig nivå og er allerede forberedt på at jeg med hengende hode må komme med en utsettelseskommentar. Jeg kommer til å bruke noe om at Coronasymptomene kan være både milde og av mange slag.

Foreløpig er det Zerocorona her i huset.