Jeg fikk et indre tilbakeblikk da jeg leste Roberts innlegg i forkant av LIFs kamp mot Tollnes i kampen om å bli rykket opp til en høyere sfære i fotballens verden.
Det var mindre enn ett år siden jeg hadde kommet flyttende til byen (Langesund) der jeg fort hadde funnet meg velkommen og vel til rette på fotballbanen. Den lå 150 m unna husveggen hjemme. Omtrent 17-18 år gammel balanserte jeg mellom å være spiller og reserve på juniorlaget til LIF. En dag ble et par personbiler fylt opp, vi skulle til Porsgrunn. Jeg skulle ikke spille, husker ikke om de andre skulle heller, men laget hadde noe på gang. Sjåfør var sønnen til en av byens kjøpmenn i Storgata, full bil betyr nok 5-6 personer pluss sjåfør.
Tung bil hindret ikke bilen i å fly idet den passerte 50-km skiltet på vei nordover retning Stathelle. Med to biler i følge og en for meg ukjent deadline, var det åpenbart at sjåføren hadde tung fot og testet hvor langt gasspedalen kunne trykkes mot gulvet. Midt på Salensletta oppdaget sjåføren åpenbart noe interessant, for han bråbremset, håndterte raskt girspaken så han fikk den i revers, gassen nok en gang i bånn. Full fart akterover, Hårek den Hardbalne vite hvem han skulle tøffe seg for. Brå retardasjon igjen med påfølgende akselerasjon så grusen sør for Nato-anlegget sprutet som prosjektiler fra ei mitraljøse.
På toppen av Breviksbrua, der underlaget begynner å helle nedover i fartsretningen, var det et øyeblikk bare bakhjulene som var nedpå. Samtalen i baksetet var gått i stå, vi kikket i stedet på veien og så vår kameratbil foran oss. Dette var en slags jakt, følte i hvert fall jeg, og da vi ankom Heistad fra sør vrengte “vi” bilen til venstre inn på en sidevei. Vi tar denne snarveien, sa sjåføren raskt og stakkato mens han dreide rattet hit og dit på den smale veien gjennom småhusbebyggelsen. Ryktet om denne kjøringen kan snart etterpå ha begynt å versere i Porsgrunn, for det tok administrasjonen i kommune og vegvesen kort tid å forandre veistubben fra snarvei til blindvei, noe den fortsatt er.
I det vi entret E-18 igjen i en skarp venstresving, fikk vi testet støtdempere, fjærer, ratt og dekktrykk på samme tid. Stor jubel i bilen, vi hadde nå kameratene våre bak oss. Der lå de helt til begge bilene stoppet i Porsgrunn. Vi var på kjent område for meg. Jeg gikk på Porsgrunn gymnas, og vi stod nå på andre siden av gata, utenfor Park, restauranten.
Jeg fulgte de andre inn, uforberedt på fortsettelsen. Vi ble tilbudt et bord der vi satte oss alle sammen. Servitrisa kom med blokka si, og den ene etter den andre bestilte en is. Omsider satte hun blikket i meg og jeg valgte som de andre, en is. “Det har vi ikke”, sa hun.
Så feil kan den unge, uerfarne ta, fordi ordforrådet ikke er fullt utviklet:
En lys. Måler en halv liter.
Perry S Plass 