Myllarguten

Under mitt tidligere noterte besøk i Rualand i høst, vanket det også et besøk rundt kirken i Rauland. Den ligger ikke mange meterne fra Totak, starten av Telemarksvassdraget. 

Det er tydelig at kirkegården har fungert lenge, det ser en på de mange gamle, nærmest høyfjellsmosegrodde gravsteinene. 

Jeg kjente et par av navnene, for eksempel Dyre Vaa (billedhugger og maler, død 1980)  og Myllarguten. Jeg hadde selvsagt hørt om Myllarguten, men visste ikke stort om ham. Han er  født i Sauherad i 1801, død 1872. 

Myllarguten ble viden kjent for sitt felespill, men jeg syns det var moro å lese om den første læretiden hans. På Wikipedia står det at “Han pleide å stjele seg til å prøve farens fele når Augund (faren) var ute. Så lenge faren var hjemme, våget han seg ikke nær fela, han var nok redd juling. En dag kom faren uventa hjem fra kverna og hørte felelåt inne, og det låt ganske godt. Gunhild tok fela fra gutten med det samme Augund kom inn. «Kven va`det som spela?» spurde Augund. «Dæ va`ingen, dæ», svarte Gunhild. Jo, Augund hadde hørt felelåt. «Eg konn` høyre de va` ein som konne spela au», sa han. Da måtte Gunhild fram med sannheten. «Ja, dæ va gutongen som grein etter fela; å så fekk`n o litt». Fra da av fikk han spille som han ville”.  

De siste årene bodde han i Arabygdi lengst vest og ved “starten” av Totakvann, Og som du forstår, gravlagt på kirkegården ved Rauland kyrkje. 

På gravsteinen står:

“Møllarguten” 
død 1872
Han vandred om i Dal og paa Fjeld 
og lyttet til Fossens Dur 
til Nökkespellet i sene Kvæld 
og Hulderens lokkende Lur 
Og al den bundne Drömmende Sang 
der slumred i Fjeld og Ur 
han vakte til Liv i sin Feles Klang 
et Barn av sitt Lands Natur 
————–
Yndere af hans Kunst reiste ham
dette minde  

Kamera på høstfjellet

Jeg kikket gjennom noen bilder fra siste halvpart av september 

og ble bare slått av kameraets fantastiske automatikk 

som på en så overbevisende måte har tatt vare på øyeblikkets ro 

fra det nære der oppe på fjellet 

til nettopp fjellene som langt ute i det fjerne siger ned i blåningom   

der rommets blågrå uendelighet stiger opp og opp

så jeg skjønner at fotografen måtte heve hodet

bøye det langt bakover for undrende å feste blikket i senit 

det innbilte punktet langt der ute 

som på sin side fester blikket på fotografen 

stående der og nyter høstens røde, visne farger 

som minner om det som var 

det forgjengelige 

mens det totalt stille, blanke vannet speiler den nettopp nevnte himmelen  

den uforgjengelige 

av og til skjult bak skyene 

men her vist i den nesten perfekte åpenbaring 

For en gave å ha et slikt kamera 

«Mafiadamen»

Jeg fikk lyst til å kommentere et bilde som jeg så på Den Glade Fotoamatør på FB et motiv som satte meg inn i en scene fra en mafiafilm fra -30 tallet
en svært gammel, sort bil ute i mørket

En ser de runde frontlyktene
og mellom dem en sortkledd kvinne oppkledd for å fremstå som vakker stående med blikket i min retning

der hodet og kroppen er lett lutende, hengslete, mot høyre uten at den tøffe holdningen virker overbevisende på meg slik at jeg vil beskrive hennes positur som påtatt tøff

Dersom du vil fremstå som tøff og ønsker å gjøre inntrykk på meg
skal ikke holdningen din vise at du er uinteressert at det er likegyldig for deg hva jeg mener om deg men rette deg opp i ryggen heve hodet
se på meg og vise at du virkelig er kona til Al Capone

Men jeg kan jo ikke kommentere det slik på Den glade fotoamatør
Fotografen vil bli skuffet over at jeg ikke ble overbevist til tross for hans anstrengelser med å arrangere motivet
og jeg føler at jeg ikke en gang har rett til å si det
Jeg er jo ikke profesjonell fotograf Ikke fotoamatør heller
tror jeg

Høst – 84 ord

Her skal du få et tips til fokusplassering

nå som vi har passert høstjevndøgn  

dette tidspunktet i vår årlige tidsregning da natt og dag er like lange 

da det går opp for oss at sommeren er over 

at det er på tide å tenke på hagemøblene 

at de skal stuves bort 

gjemmes 

liksom meg selv 

som kommer til å sitte bak vegger og dører  

og vente 

vente at temperaturen skal krype nedover  

snøen skal komme 

solen nok en gang stige    

Men jeg skal ikke bare vente 

Jeg skal leve   

Nå

Raulandsfjella

–

På Raulands toppar 

eg ser so vide 

når stega stoppar 

ser flekkar kvide 

dei ligg og smeltar 

men ikkje nok

Snart kjem han, snjoen 

og kvar ein topp 

fengje eitt kvitt lokk

– 

Flekkar kvide

–

Perfekt, eller ikke

Dersom det finnes to slags mennesker
Hvem er størst

den perfekte, som mener en skal leve sine liv uten å å tråkke feil

eller den som ikke er perfekt og innrømmer det
og i tillegg ber om tilgivelse

———————————————————————-

Her ble jeg inspirert av Trond Giske saken. Trond Giske måtte i forbindelse med MeToo-saken i 2015 trekke seg som nestleder i AP. Han ba den gang om unnskyldning for sin oppførsel iht anklager fra kvinner.

Da han stilte seg til disposisjon i 2020 for APs fylkeslag i Trøndelag, kom det opp nye ting, og han fant at han trakk seg fra eventuelle verv han kunne blitt valgt til.

Stille dybde

.

Dagene går
ruller frem på slake dønninger
under stille
speilblank flate

Hen fremstår rolig
men hvorfor ikke anta dybder som du aldri vil få del i
selv om du skulle dykke
lete med lykten fra ditt livs lodd

Fordi du aner dette
spør du hen om du kan kaste en stein ut i dypets speil
hvorpå den stille flate brytes
skaper bølger
mens spørsmålet synker
og du ikke vet om den skjulte sannhet berøres i dykket

Uten berøring Ingen endring

Dagene går
ruller frem på slake dønninger
under stille
speilblank flate

Prinsesse Kristina Håkonsdatter

Kong Håkon Håkonssons datter, Kristina, ble i 1258 giftet bort til prins Felipe, bror av den spanske kong Alfonso X. I boken Spania av Arnt Stefansen sies det:

“I den norske nasjonalromantikken ble Kristinas liv i Spania fremstilt som svært tragisk, og det hevdes at hun døde av lengsel etter sitt kjære fedreland.”

Heldige meg som fikk lov å returnere til nord da det røynte på som verst under Korona Covid 19 pandemien.

Minner for den fjerne fremtid.

.

I 2007 var jeg i Kirkenes og fikk besøke mormor og bestefars gravsted. Jeg var i byen sammen med mine søskenbarn Marion og Torgeir i forbindelse med et arveskifte.   

Før vi dro fra huset der besteforeldrene våre hadde bodd i alle år, plukket vi med oss to små steiner fra grusgangen foran huset. Ved graven hadde vi et minnenes øyeblikk der vi også la fra oss de to små steinene. Tanken var at steinene vil ligge der i alle år som en symbolsk link mellom huset deres og gravplassen. Sannsynligvis vil de ligge der lenger enn gravstøtten. 

Jeg kom til å tenke på denne episoden da jeg leste om Emilio Segré (se bloggen min 26. juli). Han var den første som eksperimentelt bekreftet grunnstoffet technetium (1937). Da krigen var over, dro han til sin fars gravsted og strødde en liten mengde technetium over graven, og sa senere: “Radioaktiviteten var forsvinnende liten, men halveringstiden på hundretusenvis av år vil vare lenger enn noe monument jeg hadde råd til.” (ref. David Bodanis). 

Det spørs om ikke Marions, Torgeirs og Perrys minneshandling varer ut over halveringstiden til Segrés technetium. Men ved tidens fylde vil det sannsynligvis ikke være noen som spør hva de to steinene gjør akkurat der tett inntil hverandre. 

.

.

Når penger bøyer ryggen

Når penger betyr mer enn en rak rygg: 

Fra boken E… av David Bodanis: I 1938 hadde den italienske flyktningen Emilio Segré fått en stilling til 300 dollar måneden på laboratoriet til Ernest Lawrence. Det var et lykketreff for Segré, som var jødisk, for hvis han og hans unge kone måtte reise tilbake til Italia, ville det ikke lenger være noen mulighet for å arbeide ved et universitet. Dessuten var det stor fare for at de ville bli overlatt til tyskerne, og – slik det hadde skjedd med mange av slektningene deres – barna deres ville kanskje bli drept. Segré husket hva Lawrence gjorde:

“I juli 1939 spurte Lawrence, som på det tidspunktet måtte ha skjønt min situasjon, meg om jeg kunne reise tilbake til Palermo. Jeg svarte ved å fortelle ham sannheten, og han skjøt øyeblikkelig inn: “Men hvorfor skulle jeg da betale deg 300 dollar måneden? Fra nå av vil jeg gi deg 116 dollar”. Jeg var målløs, og selv nå, så mange år etterpå, fatter jeg ikke at han ikke et sekund tenkte på hva slags inntrykk han gjorde.” 

Snakke om gamle dager

.

.

Jeg leser denne boken av David Bodanis om formelen e=… Det er ikke snakk om å bli fort ferdig med den. Jeg stopper gjerne opp og funderer litt. For eksempel om forholdet mellom to venner og kolleger som diskuterte fag frem til avslutningen på den enes delprosjekt. Årene går, de møtes igjen og Bodanis skriver: “ De kan snakke om gamle dager når de er sammen, men entusiasmen er krampaktig, selv om ingen av dem vil innrømme det.” 

Tankevekkende, tenker jeg. Deretter at det kanskje 

handler om å vokse 
senere velge 

om det ene blir prioritert 
blir noe annet valgt bort 

og det tar seg bedre ut om en annen setter deg høyt 
heller enn at du selv klatrer    

for den du mener setter deg på en pidestall
har valgt å bli stående    

Men, våkne fra din selvvurderte posisjon 
er det mulig at den er en illusjon?  

for hvorfor la deg bli hevet
og stående   
ikke gripe og trekke til deg den hånden som

skjøv

deg

opp

.

.

.

Den skjulte skatten

Jeg har av og til tenkt på dette å ha en skatt som ingen andre vet om, å vite noe som ingen andre vet. Det vil si, det ligger oppe i dagen, men forståsegpåerne har ikke fått det med seg. 

Jeg tenkte på dette da jeg leste om fysikken på 1700-tallet. Emilie de Breteuil, etter hvert gift og fikk navnet Emilie du Chatelet, var en rik, fransk kvinne som fant en tankens likesinnede i Voltaire. Begge ønsket politisk reform og ville gjerne fremme vitenskapens sak. Hun bygde opp et vitenskapssenter med et profesjonelt laboratorium, forsket og skrev.  

Og her er vi der mitt tankespinn startet: Hun moret seg over at den nye generasjonen hoffolk i Versailles ingen anelse hadde om at hun var en av Europas ledende tolkere av moderne fysikk.

Selv om hun hadde åpnet lokket til skattekisten, var det ikke alle som ville kikke oppi, men selv visste hun hvilken skatt hun hadde funnet frem til. 

Som det skjedde med van Gogh (han fikk solgt ett maleri mens han levde), kom anerkjennelsen av arbeidet etter hennes død. Men i motsetning til hans ry som med tiden ble forsterket, fikk hun et glemselens slør over seg etter hvert som flere av fysikkens hemmeligheter ble avdektket og la seg over hennes fundament. 

Kanskje er det slik at skatten øker i verdi dersom den får ligge. Men eieren har kanskje størst utbytte av den ved å realisere den i dag.