Jeg liker Leonhard
sang bl.a. om hjerter
Hva skjer med hjertet, spurte han
- - - - - - - - - - - - - - - -
Det kan være hardt eller bløtt
kaldt eller varmt
det kan smelte
to kan bli ett
likevel er de to
foran peisen
han ser flammen
sin
hjertet hans brenner
En gjør seg sine
tanker, og
ting kan føles både
trist og
tungt i disse korona-
tider der
trøttheten kan komme sigende og en kan ende i en
tilstand som en
tarvelig
tåpe. Har en anlegg i den retning kan en lett bli
treig med fare for at
tilstanden blir som
tråkket-nedi-
torva
Nei, dvs Ja, la meg prøve å snu litt på det:
Skal en gjøre seg tanker så skal en sende dem i riktig retning
og da er vi på den positive siden av emosjonene, den lette, der det muntre må dyrkes, tommelen peke opp, munnvikene likeså.
En kan ikke løfte seg selv etter håret, men kanskje en kan finne en annen å løfte? Finne - eller få øye på en annen? Da nytter det ikke å se ned, en må heve hodet. Og da blir en kanskje sett selv også- og løftet.
Får prøve å løfte hodet.
Jeg lever med denne mangelen på tanker
deilig befriende
ansvarsfraskrivende
men så - en gryende følelse
og det går opp for meg at jeg funderer
i min egen elendighets umerkelige letthet
Så viser det seg at tenketanken kan åpnes
tanketråder tvinnes
og jeg går løs på de hullete sokkene slik
som de ved tidenes morgen ble stoppet
av de ansvarlige, rettferdighetens mødre
Og sting for sting fletter jeg trådene til
en sterk sammenvevd flate
som tåler alle trykk fra alle kanter
Tenketanken
ansvarliggjørende
befriende
og det går opp for meg at jeg
står i en tåke av lysende endorfiner
La meg kommentere
Det mest behagelige er å være likegyldig,
passiv, godta urettferdigheten mot andre,
om den skulle finnes.
Så kan vi få et inntrykk, bli påført en
tanke som vekker oss fra denne menneskets
elendige likegyldighet.
De hullete sokkene viser vår likegyldighets
elendighet,
men vi kan gjenopprette vår verdighet, selv,
ikke basere oss på at rettferdighet skal
opprettes og utføres av andre,
her visualisert ved mor, som den gang vi
var umodne, uansvarlige barn. Den
rettferdigheten jeg slik selv
gjenoppretter gir meg en indre styrke
som gjør at jeg føler meg uangripelig for
enhver beskyldning om at jeg er likegyldig.
Dette setter meg fri og gir meg stor glede
(en tåke puster jeg inn, jeg blir lys til
sinns og fylles av gledens gode stoffer).
Likevel innser jeg at Ibsen hadde rett da
han sa: “Ja, tenke det; ønske det; ville
det med; – men gjøre det!
Nei, det skjønner jeg ikke!”
For en del år siden var jeg på (jobb)tur til Nederland. På Gardermoen hadde jeg kjøpt boken “Julemysteriet” av Jostein Gaarder. Den var ikke tykkere enn at jeg på tog og hotell klarte å lese den i løpet av et par dager. Jeg hadde noe ledig tid i Amsterdam og var bl.a. innom en helårs julebutikk. Og mens jeg slentret rundt der, stod det plutselig en nydelig engel foran meg.
Jeg var i fyr og flamme, for jeg var allerede i englemodus. Men siden jeg syntes den var dyr, gikk jeg tomhendt videre. Jeg var ikke kommet langt opp i gaten før jeg skjønte at jeg for alltid kom til å huske denne engelen. Den hadde stått og vennlig åpnet armene sine mot meg, og jeg var sikker på at jeg for all fremtid ville angre at jeg ikke viste den veien hjem til meg. For å slippe denne tornen i siden, snudde jeg og gikk tilbake.
Skulpturen kostet sine gode Euro, men jeg fikk vite at den ble produsert i begrenset antall, og butikken hadde fått bare noen få eksemplarer for salg. Det var et salgsargument til troende der og da. Selv om den sikkert ikke har noen omsetningsverdi i kunstmarkedet, setter jeg fortsatt pris på skulpturen som jeg kan beundre der den står hjemme i stuen. Den minner meg om Julemysteriet, og dessuten at jeg senere samme dag spurte en narkoman om veien til Rembrandt-museet.
Og som avslutning på memoreringen rundt Julemysteriet må jeg spørre: Var det en engel som pekte ut veien for meg?
Jeg har tenkt på dette at
jeg burde ha et ideal
noe jeg kan strekke meg etter
noe jeg ønsker
ønsker å gjøre
være
Men hvor er realismen
i å prøve å nå det som billedlig talt
er så langt borte
så høyt oppe
Kanskje er det bare å legge tanken
til side
fortsette vandringen på veien
krokete og rett
bakke opp og bakke ned
slåss mot drager og vindmøller
tull og troll
Underveis er det en fare for at
jeg glemmer hensikten med vandringen
glemmer det som er så uoppnåelig
Men så endrer min tanke seg
for jeg ser jo at det jeg ønsker
og søker henger der fremme
som et Fata Morgana
vakkert
en åpenbaring langt borte
uoppnåelig
som jeg likevel ønsker at jeg
kunne gripe
Men havet skiller meg fra
det jeg søker
Likevel, jeg merker meg
stedet der fremme
retningen
holder blikket
Selv når hildringen går i oppløsning
og stormen kommer
vet jeg hva jeg søker
hvor jeg skal gå
så når jeg begynner å gå videre
skjønner jeg med ett at
jeg går på vann
Jeg ønsker det var slik at
du kunne se meg gå målbevisst
til jeg når
hildringens opprinnelige punkt
blir ett med hildringen
blir hildringen
Håpe, tro, drømme
Fotografen, Liv Ditlevsen, Stathelle, sier: «Jeg fanget dette vakre fenomenet i Langesund 23.02.2010. Det var et spesielt lys og -12grader. Synes det er ganske fascinerende å se på sånne fenomen. Dette er en luftspeiling eller hildring, altså et optisk fenomen der lysstråler bøyes av og lager et bilde av fjerne objekter. Som i et speil viser luftspeilingen et bilde av noe som er et annet sted.»
Under mitt tidligere noterte besøk i Rualand i høst, vanket det også et besøk rundt kirken i Rauland. Den ligger ikke mange meterne fra Totak, starten av Telemarksvassdraget.
Det er tydelig at kirkegården har fungert lenge, det ser en på de mange gamle, nærmest høyfjellsmosegrodde gravsteinene.
Jeg kjente et par av navnene, for eksempel Dyre Vaa (billedhugger og maler, død 1980) og Myllarguten. Jeg hadde selvsagt hørt om Myllarguten, men visste ikke stort om ham. Han er født i Sauherad i 1801, død 1872.
Myllarguten ble viden kjent for sitt felespill, men jeg syns det var moro å lese om den første læretiden hans. På Wikipedia står det at “Han pleide å stjele seg til å prøve farens fele når Augund (faren) var ute. Så lenge faren var hjemme, våget han seg ikke nær fela, han var nok redd juling. En dag kom faren uventa hjem fra kverna og hørte felelåt inne, og det låt ganske godt. Gunhild tok fela fra gutten med det samme Augund kom inn. «Kven va`det som spela?» spurde Augund. «Dæ va`ingen, dæ», svarte Gunhild. Jo, Augund hadde hørt felelåt. «Eg konn` høyre de va` ein som konne spela au», sa han. Da måtte Gunhild fram med sannheten. «Ja, dæ va gutongen som grein etter fela; å så fekk`n o litt». Fra da av fikk han spille som han ville”.
De siste årene bodde han i Arabygdi lengst vest og ved “starten” av Totakvann, Og som du forstår, gravlagt på kirkegården ved Rauland kyrkje.
På gravsteinen står:
“Møllarguten” død 1872 Han vandred om i Dal og paa Fjeld og lyttet til Fossens Dur til Nökkespellet i sene Kvæld og Hulderens lokkende Lur Og al den bundne Drömmende Sang der slumred i Fjeld og Ur han vakte til Liv i sin Feles Klang et Barn av sitt Lands Natur ————– Yndere af hans Kunst reiste ham dette minde
