Jeg kikket gjennom noen bilder fra siste halvpart av september
og ble bare slått av kameraets fantastiske automatikk
som på en så overbevisende måte har tatt vare på øyeblikkets ro
fra det nære der oppe på fjellet
til nettopp fjellene som langt ute i det fjerne siger ned i blåningom
der rommets blågrå uendelighet stiger opp og opp
så jeg skjønner at fotografen måtte heve hodet
bøye det langt bakover for undrende å feste blikket i senit
det innbilte punktet langt der ute
som på sin side fester blikket på fotografen
stående der og nyter høstens røde, visne farger
som minner om det som var
det forgjengelige
mens det totalt stille, blanke vannet speiler den nettopp nevnte himmelen
den uforgjengelige
av og til skjult bak skyene
men her vist i den nesten perfekte åpenbaring
For en gave å ha et slikt kamera
Perry S Plass 