OptimismeOrd

Telle dager

Telle dager
telle år
luker
steller
fra du sår
den tanken at du kan

vennlig handling
kjærlig ord
høste frukten
glede stor
sår seg selv
utover jord

. . . t e l l e d a g e r . . .

*

Kjærlighet eller frykt

Når jeg går fra et sted med meg og mitt, er det naturlig at jeg bærer med meg det som preger meg mest  

Jeg skulle ønske det kunne sies at jeg bærer med meg mer kjærlighet enn frykt

men at jeg klarte å legge igjen en spire av kjærlighet før jeg gikk

. . . k j æ r l i g h e t e l l e r f r y k t . . .

*

Bestige fjell

Jeg liker store ord
som at Ikke alle bestiger de indre tinder 

Jeg klatrer  
noen ganger en rute mer tåpelig enn fornuftig 
som likevel gjør at jeg kan finne skatter      

Vil du vite hva jeg har samlet  
må du ta en titt hver gang jeg letter på lokket 

(Faren til Ari Behn sa til ham i hans ungdom at Ikke alle bestiger de indre tinder).

. . . b e s t i g e f j e l l . . .

*

Dagen vår

Jeg kjenner dagen
Den er varmere enn jeg kunne håpe
Og lys
Himmelen er blå
Med en liten sky, hvit, som tegnet med kritt
Jeg fikk denne dagen
Og jeg er fornøyd nok, jeg

Jeg kjenner deg
Du er varmere enn jeg kunne håpe
Og lys
Øynene dine må være farget av blå himmel
og selv når skumringen kommer har du et smil som stråler
Jeg fikk deg
Og jeg er fornøyd nok, jeg.

Nei hør:
Jeg fant lykken jeg søkte
den dagen jeg fant deg

. . . d a g e n v å r . . .

*

Bare vind

De første ordene dukket opp fra minnet på en windy sommerdag. I verste fall er de som følger deretter Bare tomme ord:

———  ———   ———   

Det kunne være sant at – Alt er vind 
i betydningen luft 
tomhet

Du kan stå i mørket 
men jeg sier: det er ikke helt mørkt
for du bør kunne se et lysende punkt  

Du skal gripe det 
holde det 
holde deg fast i det 

Vinden skal stilne  
tomheten fylles 

Jeg holder meg også fast   

I deg  

. . . b a r e v i n d . . .

*

God avling

Minutter og år telles
fra den første tanken sås
til den siste handling høstes

Jeg sår så mange slags frø
men skulle ønske jeg kunne ta bort alle de dårlige
slik at åkeren
når den skal høstes
kunne bugne av selvrespektens strå

Bildet er tatt av Pezibear fra Pixabay

. . . g o d a v l i n g . . .

*

Solen ved vintersolverv

Når jeg ser morgenrøden
vet jeg at du snart vil komme

Jeg har sett det lyset du kan gi 
følt din varme 
men i det siste har du vært mer sparsomt til stede
Når jeg har våknet
har du fortsatt ikke vist deg
og når du så er der
før jeg har rukket å tenke
har du trukket deg tilbake
Og jeg spør
hvorfor svikter du meg
hvorfor lar du meg være alene
i det kalde, mørke 

Jeg vet jo at du nå er mer hos en annen
som får kjenne ditt nærvær
bade i ditt lys og
omfavne din varme
like sterkt som
jeg må kjenne på ditt fravær 
være alene 
lengte ut av mørkets og nattens frost  

Men jeg vet også at
ustadig som jeg føler du er
så svinger du frem og tilbake
som en pendel
oppover
og ned igjen
om og om igjen
som et perpetuum mobile
i en evighetens runddans   

og jeg kan ikke annet enn glede meg
når du nå er på vei tilbake
Jeg tar gladelig imot deg igjen 
og ber at vi må få tilbringe mye tid sammen
du, min livgiver
Uten deg er det ikke noe liv 

Soloppgang ved Fugløya, 15-1-16
Vintermorgens soloppgang ved Fugløya

. . . s o l e n o g m o r g e n r ø d e n . . .

*

Livet i dag

Jeg startet med å skrive om hva Du skal gjøre og hvordan Du skal oppføre deg. Men så slo det meg at jeg fikk begynne med meg selv – så jeg forandret det til å skrive Jeg istedenfor. Da skjønte jeg at jeg, naturligvis, har mye å strekke meg etter for å bli en bedre meg.

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tenke det
Si det
Gjøre det

Livet er det jeg gjør i dag,
men som i morgen
er det jeg gjorde i går.

De ord jeg bruker i dag
vil i morgen
være det jeg sa i går.

Stikker ordene mine som en syl?
Er de som et sårende hogg?
Dette stikket,
dette såret kan bli en verk eller
en skade som ikke gror,
som eter seg utover – eller innover
og skaper lidelse,
sorg og smerte.

Etter at jeg brukte ordet var jeg kanskje upåvirket selv,
men den som fikk ordet mitt
lever i smerten, dag etter dag
og lider under ordets verk.

De tankene jeg gjør meg i dag vil vokse dersom jeg gir dem næring.
Da vil min tanke sprenge seg ut og fram,
og resultatet blir synlig for alle.

Jeg ønsket at det skulle vokse,
at mange skulle se det,
få oppleve det,
få smake det som er den gode frukt av min tanke.

Det jeg sår i dag
blir morgendagens frukt.
Jeg vil gjerne nyte den gode frukt,
men da må jeg først bruke frø fra det gode tre,
og dersom jeg hver dag sår slike frø
vil jeg i dagene som kommer kunne høste og nyte denne frukten.

Det jeg sådde, var det en kjærlig tanke slik at frukten ble nettopp kjærlighet?
Skapte den glede?
Skapte jeg fred der det var krig?
Var jeg overbærende der jeg hadde rett?
Vennlig der jeg møtte den harde?
For visst ønsket jeg at den som spiste frukten skulle kjenne at den var god.
Jeg ønsket at jeg var trofast i mitt vennskap,
saktmodig når vi var uenige,
og viste selvbeherskelse i fristelsen.

Måtte de jeg møter og omgås føle ordene mine som en varlig berøring,
som en sval bris i den varme sommerkveld,
lindrende,
som balsam,
balsam på sår hud,
balsam for sjelen,
trøstende,
oppmuntrende,
ord til liv.

Må jeg styre min tanke,
åpne min hånd,
velge mine ord

slik at jeg i morgen kan tenke på gårsdagen med tilfredshet og selvrespekt,
vite at jeg behandlet dem med verdighet, de som kom i min veg,
vite at jeg tok vare på vennskaps bånd
og kanskje til og med skapte nye.

Livet
det jeg tenker, sier og gjør i dag

. . . l i v e t i d a g . . .

*

Tankens verdi

Hvilken verdi har min tanke
den på størrelse med et lite pollen
et tankepollen
som jeg holder for meg selv
skjuler i blomstens sammenfoldede kronblader

Jeg hadde den største tanke
den mest verdifulle løsning
som likevel var uten verdi så lenge jeg lot blomstens krone være lukket

Men idet jeg åpnet opp
delte med deg
skaptes en ny enhet
et mulighetenes frø
med en ukjent kraft
som gjorde at mennesket vokste

Jeg var ikke menneske om jeg holdt min tanke for meg selv
Da var jeg min egen tyrann

Men da jeg delte med deg ble mulighetenes port åpnet
og vi høstet våre første korn
jeg viste det store i en linje som var felles side med trekant og kvadrat
Jeg ropte idet badekaret flommet over
og e er til tidens ende lik mc i andre

Alt delte jeg med deg

Hvilken verdi hadde min tanke om jeg holdt den for meg selv som om den var min egen

. . . t a n k e n s v e r d i . . .

. . . . Kommentar til tankens verdi . . . .

Kanskje har det å tilegne seg tankegods av forskjellig slag en egenverdi, slik at en kan nøye seg med å bare ruge på det for egen del.

Men noen holdt ikke inne med det de hadde tenkt og funnet ut av.

Jeg har nevnt jordens første bonde, han som fant ut at han kunne så korn.
Pythagoras kom med en formel som kombinerte trekant og kvadrater.
Archimedes avbrøt stunden i badekaret idet han ropte sitt berømte Eureka. Og
Einstein kom med sin berømte ligning.

Det er ikke alle gitt å føre menneskeheten fremover, men det er godt å tenke over og benytte seg av det de store har formidlet. Når det gjelder Einsteins relativitetsteori, der tid og rom hører sammen -> uten rom – ingen tid <- så vil jeg foreslå å bruke rommet på fornuftig vis mens vi ennå har tid 🙂

. . . k o m m e n t a r t i l t a n k e n s v e r d i . . .

*

Likegyldighet vs Tanketråder

Jeg lever med denne mangelen på tanker 
deilig befriende 
ansvarsfraskrivende 

men så – en gryende følelse 
og det går opp for meg at jeg funderer i min egen elendighets umerkelige letthet  

Det viser seg at tenketanken kan åpnes
tanketråder tvinnes  
og jeg går løs på de hullete sokkene på samme måte som de ved tidenes morgen ble stoppet av de ansvarlige, rettferdighetens mødre  
Og sting for sting fletter jeg trådene til en sterk sammenvevd flate som tåler alle trykk fra alle kanter 

Tenketanken   
ansvarliggjørende 
befriende  

og det går opp for meg at jeg står i en tåke av lysende endorfiner 

. . . l i k e g y l d i g h e t v s t a n k e t r å d e r . . .

Kommentar

Det mest behagelige er å være likegyldig, passiv, godta urettferdigheten mot andre, om den skulle finnes.

Så kan vi få et inntrykk, bli påført en tanke som vekker oss fra denne menneskets elendige likegyldighet. 

De hullete sokkene viser vår likegyldighetstilstand. Men vi kan gjenopprette vår verdighet selv, ikke basere oss på at rettferdighet skal opprettes og utføres av andre, her visualisert ved mor, alltid rettferdig den gang vi var umodne, uansvarlige barn og hun stoppet, lappet sammen sokkene våre (husk at jeg vokste opp i en tid da det var vanlig å lappe sokkene).

Den rettferdigheten jeg selv gjenoppretter ved å stoppe mine egne sokker, gir meg en indre styrke som gjør at jeg føler meg uangripelig for beskyldningen om at jeg er likegyldig, i skriftet mitt forklart ved at «jeg tåler trykk fra alle kanter». 

Dette setter meg fri og gir meg stor glede (en tåke puster jeg inn, jeg blir lys til sinns og fylles av gledens gode stoffer, beskrevet med endorfiner). 

Likevel innser jeg at Ibsen hadde rett da han sa: “Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!”

. . . k o m m e n t a r t i l l i k e g y l d i g h e t v s t a n k e t r å d e r . . .

*

Hildringen som mål

Jeg har tenkt på dette at jeg burde ha et ideal 
noe jeg kan strekke meg etter 
noe jeg ønsker 
ønsker å gjøre 
være     

Men hvor er realismen i å prøve å nå det som billedlig talt er så langt borte 
så høyt oppe 

Kanskje er det bare å legge tanken til side 
fortsette vandringen på veien 
krokete og rett 
bakke opp og bakke ned  
slåss mot drager og vindmøller 
tull og troll  

Underveis er det en fare for at jeg glemmer hensikten med vandringen    
glemmer det som er så uoppnåelig 

Men så endrer min tanke seg  
for jeg ser jo at det jeg ønsker og søker henger der fremme 
som et Fata Morgana 
vakkert 
en åpenbaring langt borte 
uoppnåelig 
som jeg likevel ønsker at jeg kunne gripe 

Men havet skiller meg fra det jeg søker  
likevel merker jeg meg stedet der fremme 
retningen 
holder blikket  

Selv om hildringen skulle tone bort  
vet jeg hva jeg søker 
hvor jeg skal gå 

og det utrolige skjer
jeg skjønner med ett at jeg går på vann 

Jeg ønsker det var slik at du kunne se meg gå målbevisst til jeg når hildringens opprinnelige punkt  
blir ett med hildringen 
blir hildringen

Håpe, tro, drømme

. . . h i l d r i n g e n s o m m å l . . .

Foto av Liv Ditlevsen, Stathelle

Kommentar til hildringen som mål

Hildringen er bilde på drømmen min 
Jeg ser hildringen henge over vannet
derfor virker den uoppnåelig 

jeg ønsker likevel at jeg kunne gripe den 
gjøre den levende  

Det er imidlertid et hav av avstand mellom meg og min drøm
så det er nok ikke mulig for meg å gripe den  

men fordi jeg holder fast på troen om at den skal gå i oppfyllelse 
skjer det umulige

jeg går på vann
når mitt Fata Morgana

Den person som står der jeg stod 
ser på meg og ryggen min
ser at avstanden mellom meg og mitt Fata Morgana blir kortere og kortere
til jeg blir ett med det i utgangspunktet uoppnåelige målet

Det er da jeg, som jeg skrev, blir ett med mitt Fata Morgana
og den som ser meg 
ser at det uoppnåelige er mulig
og jeg er blitt et oppnåelig Fata Morgana for min observatør

Så er det nok enklest å nå det målet som du ikke visste at du hadde. Er du fornøyd med det, kan du la det være lykken i livet ditt. Da slipper du å strekke deg, anstrenge deg, og kan nøye deg med å se på den vakre hildringen.

. . . k o m m e n t a r t i l h i l d r i n g e n s o m m å l . . .

*

Minner

På tur kommer jeg plutselig over noe jeg må stoppe ved. Her har vi det imaginære, det som forsvinner når jeg går videre
– borte for alltid. 

. . . m i n n e r . . .

Kommentar til Minner

Borte for alltid, skriver jeg. Da er jeg ganske spesifikk, for skyggen vil aldri falle på denne måten igjen, og neste gang du kommer har jordens akse dreiet litt på seg slik at lyset på et hvilket som helst senere tidspunkt faller på en annen måte og med en annen styrke. Umerkelig kanskje, men likevel får det betydning for realitetene.

Nyt øyeblikket

. . . k o m m e n t a r t i l m i n n e r . . .

*

Dra lasset sammen

Det handler om å vokse 
senere velge 

om det ene blir prioritert 
blir noe annet valgt bort 

og det tar seg bedre ut at du vokser ved at en annen setter deg høyt 
enn at du klatrer på vedkommende

for den du erfarer har satt deg på en pidestall
valgte kanskje å gjøre det
for så selv å bli stående der nede    

Men, du tror kanskje du kom til toppen kun ved egen innsats

våkne fra din selvvurderte posisjon 
er det mulig at den er en illusjon?  

så slutt å la nesen peke opp i sky
bøy deg ned og trekk til deg den som

skjøv

deg

opp

. . . d r a l a s s e t s a m m e n . . .

*

Min rose

Jeg synes min rose er vakker
tror ikke no’n finere finns
jeg ser på den og takker
for den y…e bl… k…

Men forsiktig det må en være
fin, ja, men torner i fleng
du må stelle pent med din kj…
så ha… du sikkert i s…

. . . m i n r o s e . . .

*

Min formaning til meg

Jeg skal ikke dyrke min dag av i går
Den er fortid, den er ikke lenger her
Tenker heller på denne og dager jeg får
til å tråkke til stien min: Han gikk der

Eller som han sa, Henning Kvitnes: Evig eies kun et dårlig rykte.

De synlige sporene viser hvor jeg gikk
De synlige sporene viser hvor jeg gikk

. . . m i n f o r m a n i n g t i l m e g . . .

*

Fysakkens formel

Du har ikke tid til å reflektere over det du leser i det som følger, så jeg skal gi deg noe å henge tankene på i starten. Har du hatt en drøm om å gjøre noe som du vil huskes for? Noe banebrytende og imponerende, som for eksempel Albert Einstein fikk oppleve.

Stephen Hawking blir også husket for sin del og drømte for øvrig om at mennesket skulle komme frem til en altomfattende fysikkens formel for vår tilværelse.

Moses fikk sin opplevelse på fjellet og returnerte til sivilisasjonen med de berømte steintavlene, og

Archimedes kom plutselig med sitt berømte utrop og gjorde et hopp ut av badekaret som hadde flommet over da han satte seg oppi. Alt dette hadde jeg i bakhodet da …

Jeg var på toppen
i mørket
hevet hodet mot stjernene 
så ut over Melkeveien 
og forbi 
gjennom stjernehoper 
galakser 
ut mot universets ukjente grense 

Da mine øyne ikke nådde lenger   
lot jeg øyelokkene falle     
og med mitt indre blikk dro jeg videre ut 
til et sted som til denne dag har vært uoppnåelig for mennesket   

Jeg var i den ytterste uendelighet 
kanskje i den syvende himmel 
og uten tanke på hva det betyr 
ropte jeg 

ArchiReka 

I samme øyeblikk åpnet jeg øynene 
og i lyset av stjernene fant jeg en flat stein 
der jeg med min skarpe penn graverte inn 
den veien mennesket skal gå

for å finne 
den ultimate motivasjon 
for enhver situasjon

graverte inn

formelen
for
fremgang
fred og
fienders
forsoning

som menneskeheten i alle år har søkt   
men ikke får del i 
før en leser og tolker  
de steinharde fakta i  

Fysakkens formel 

Men idet lyset tok over for natten
og stjernene tonet bort en etter en 
forsvant også skriften på steinen 
og med det den velfortjente anerkjennelsen

. . . f y s a k k e n s f o r m e l . . .

*

Bare vind

Det er skrevet – alt er bare vind 
i betydningen luft 
tomhet

Jeg kan stå i mørket 
svart
men så er det ikke helt svart
for jeg ser et lysende punkt  
jeg griper det 
holder det

vinden stilner 
tomheten fylles 

og det går opp for meg at 

Du er mitt lyspunkt

. . . b a r e v i n d . . .

*

Sette spor

Jeg vet jeg har satt spor
i sand
men jeg ønsket nok helst å lage avtrykk som varte
for eksempel da jeg var både

omsorgsfull
raus og
dristig

ORD

for når var jeg omsorgsfull
om ikke for å få noe bra tilbake

raus
i håp om å øke mitt eget

dristig
slik kunne jeg redde meg selv

Det er enkelt å skrive ord i sand
Jeg skulle ønske jeg våget å skrive i bløt betong

. . . s e t t e s p o r . . .

*

Venn

Jeg leser ord

som at en god venn forstår min fortid
tror på min fremtid og
aksepterer meg for den jeg er

Nå er det ikke mange som kjenner min fortid
langt mindre min fremtid

men jeg aksepterer det om du forteller meg 

hvem går
hvem blir
hvem står
hvem strir

med meg

. . . v e n n . . .

*

Bursdagstanker

Bursdagstanker i fire setninger

Tror kanskje jeg ønsker meg en sparkesykkel
som har tre hjul
siden det da blir lettere å holde balansen
når jeg vingler fra den ene siden til den andre
på min vei inn i fremtidens usikkerhet.

Jeg vet vanligvis hva jeg bør og skal gjøre i de forskjellige situasjoner

det rettferdige
gode
fornuftige

som jeg stadig utsetter en dag til
mens jeg fortsetter med det som åpenbart er feil
ugunstig både for meg og oss
og kanskje forkastelig slik de ser det
de som skal bygge fremtidens pyramider
som for alltid skal stå der
og vise hvordan ting skal gjøres
i motsetning til det minne jeg og min generasjon etterlot oss
vi som forbrukte for å nyte
i senere tid med følelsen av et gryende
og stadig mer følbart stikk i siden
som om det var en torn der
som en berømt person omtalte en for ham vedvarende åndelig pine.

På denne min dag må jeg sende en takk til den som sørger for at det er strøm på batteriet mitt
slik at maskineriet går prikkfritt
år etter år
selv om jeg nok nervøst merker at spenningen øker mot slutten av perioden
til den faller noe
og holder seg jevnt stabil
etter at årsdagen nok en gang ble nådd
og etter hvert, håper jeg,
skal passeres med god margin
og innhente den neste årsdag
som i teorien ligger der fremme og venter.

Hva ønsker du deg til din bursdag?

. . . p e r r y s b u r s d a g s t a n k e r . . .

*

Lete andre steder

Den er ujevnt fordelt
og noen ganger er det slik
at den som har sin del
likevel ikke har skjønt det
og leter andre steder for om mulig å finne den

Lykken

. . . l e t e a n d r e s t e d e r . . .

*

Over vannene

Allerede mens det var mørkt
svevde hjelpen over vannene

det ble lys

likevel kan det ikke alltid være lyst
som det ikke alltid kan være flatt hav

noen ganger er du på bølgens topp
du vet at du kan havne i bølgedalen

prøv å kjempe deg opp igjen

trenger du hjelp kan du vise meg det
rekk meg hånden din
så vil jeg gripe den

. . . o v e r v a n n e n e . . .

*

Engasjement

Hvordan tør du kritisere et velfundert engasjement for noe som er større enn min fremtid 

større enn meg 
den aldrende 

større enn min fortid 
den befråtsede 

der jeg kastet mat fordi den var blitt kald
byttet ut klær som plutselig hadde feil snitt  
skrudde opp varmen istedenfor å ta på ulljakke

Men du mener selvsagt at det kritiserte engasjementet ikke er velfundert slik jeg hevder i første linje

. . . e n g a s j e m e n t . . .

*

Julekvelden

Det så ut som om snøfnuggene kom dalende fra skyfri himmel
en ønskesituasjon siden det var julaften

Men i stedet for at snøen la seg mykt over markene
så viste det seg at det var stjerner som funklet og blunket i barnas øyne
der de stod og så opp mot himmelen.

Det var stor uenighet om hvem eller hva de lengselsfullt stod og så etter.

. . . j u l e k v e l d e n . . .

*

Et par uskyldige vers som åpning, men så blir det mer tenksomt: 

Se jorda fra månen 

Før var det snakk om mannen i månen
i år ble det feiret at Armstrong var på
mens Aldrin klatret den brukte trappen 
og tredjemann, Collins, satt i Columbia og så 

Armstrong blir husket for velvalgte ord
der han stod med ett ben på selve osten
visiret hans speilte den blålige jord
der feiringen tok av, ihvertfall nesten 

Hva feiret de der på den vakre planet
Var det funnet en måte å rømme?
Reiser de nå, de som muligens vet
vi de siste ressurser kan tømme? 

Nei, Armstrongs ord skal for alltid stå fast 
«Et stort byks for menneskeheten»!
Og sett fra månen så står vi da last og brast
med hverandre, i uendeligheten . . . . . 2019 

La de to siste versene synke inn som  månestøv fra Stillhetens hav dryssende over vårt eget Stillehav.

(Månelandingsfartøyet Eagle landet i Stillhetens hav den 20. juli 1969 mens moderskipet Columbia i Apollo 11-programmet sirklet rundt månen. Columbia landet vellykket i Stillehavet fire dager senere med de tre astronautene om bord).

Jorden sett fra månen (fra Pixabay)

. . . s e j o r d a f r a m å n e n . . .

*

Skjult, men åpenbart

Det finnes så mange slags

mennesker, dyr, planter
ja, planeter for den saks skyld

Han har sannelig skjult seg i det store mangfold
men også åpenbart seg i det samme

. . . s k j u l t m e n å p e n b a r t . . .

*