Sole seg i gjerninger

Dersom jeg skulle lese dette høyt for noen, vil jeg gjøre det som jeg forklarer jeg nå prøver å unngå: sole meg i andres store gjerninger – og i mine små

Jeg liker å ta imot lys og varme  
sole meg 
.    
Jeg kan vandre over fjell og ned i daler 
i fotefar der kvist og torn er ryddet bort 
Sole meg i glans av våre fedres tråkk 
som om jeg ikke vil erkjenne  
at stien viste veien lenge før jeg kom  
.
Det er enkelt med den ferdiglagte gjerning 
jeg bare tar på skoene og går 
rekker kanskje ut en hånd – til en som trenger støtte  
soler meg ved tanken på min gest 
.
mens følgesvennen, skyggen
minner meg på alle ganger da jeg bare gikk forbi 
.
Jeg prøver å ikke sole meg så ofte lenger 
men når jeg gjør 
legger jeg meg lavt   
for om mulig å skjule den uunngåelige skyggen 
som alltid vil være en del av meg 

—————————-

For å forstå ovennevnte litt bedre, se hva det å «sole seg» også kan være >her<
.