Dersom jeg skulle lese dette høyt for noen, vil jeg gjøre det som jeg forklarer at jeg nå prøver å unngå: sole meg i andres store gjerninger – og i mine små
Jeg liker å ta imot lys og varme
sole meg
.
Jeg kan vandre over fjell og ned i daler
i fotefar der kvist og torn er ryddet bort
Sole meg i glans av våre fedres tråkk
som om jeg ikke vil erkjenne
at stien viste veien lenge før jeg kom
.
Det er enkelt med den ferdiglagte gjerning
jeg bare tar på skoene og går
rekker kanskje ut en hånd – til en som trenger støtte
soler meg ved tanken på min vennlige gest
.
mens følgesvennen, skyggen
minner meg på alle ganger da jeg bare gikk forbi
.
Jeg prøver å ikke sole meg så ofte lenger
men når jeg gjør
legger jeg meg lavt
for om mulig å skjule den uunngåelige skyggen
som alltid vil være en del av meg
—————————-
.
PerryS Plass 